Det som presenteres i media er gjerne litt mindre nyansert enn virkeligheten, av praktiske grunner. I en kultur der informasjon skal være lett fordøyelig får ikke media presentert nok informasjon til å danne et presist bilde. Så noen viser høydepunktene fra den ene siden, og andre viser høydepunkter fra den andre. Man ender opp med svart-hvitt-historier som ofte polariserer og motsier hverandre. Noen leser artikler fra Dagbladet om MDMA-dødsfall og LSD-psykoser som bekrefter den ene siden. Og andre leser håndplukkede artikler om hvor lite skadelig MDMA er i forhold til alkohol og hvor fantastiske resultater psilocybin har på en rekke sinnslidelser. Begge lever i en slags boble og mange av mine klienter har ett bein i hver boble. Psykedelisk terapi er ingen risikosport, men heller ingen magisk pille som fikser alt med én gang. Her skal jeg prøve å nyansere litt.
Psilocybin – én behandling er alt som skal til?
Forskningen på psilocybin-assistert terapi har fokusert hovedsaklig på depresjon. Det er gjort et relevant studie ved Johns Hopkins i USA og et ved Imperial College i England. Begge studiene har veldig gode resultater, godt over alternative medisiner som finnes på markedet i dag. I tillegg er det noen fordeler med psilocybin over dagens antidepressiva – de virker raskt, det er færre bivirkninger og man trenger ikke ta det hver dag. Antidepressiva og psilocybin har også motsatt funksjon på mange måter, der førstnevnte demper symptomene og sistnevnte tar deg til kjernen av problemet i stedet. Men det er fasetter ved psilocybin-behandlingen som sjelden kommer frem.
Det ene er opplevelsene folk har gjennom slike behandlinger. De kan være vakre, men for mange er det kanskje en av de mest skremmende opplevelsene de har hatt i sitt liv. Da forskerne ved Johns Hopkins spurte deltakerne om å rangere hvor meningsfull opplevelsen var, hvorav 75 % plasserte den på topp fem i livet, brukte de nettopp det ordet med omhu. De brukte ikke ordene vakker, positiv, eller forløsende, rett og slett fordi opplevelsene og perioden etter kan være ganske så utfordrende.
Det andre poenget som sjelden kommer frem er at studiene er små, så det er vanlig at man vil se dårligere resultater i større studier. Forskerne håndplukker blant annet sine kandidater ut av en stor gruppe søkere, noe som gjør at de kan velge akkurat de kandidatene de tror vil ha mest nytte av denne typen behandling. I tillegg har man sett at depresjonen sniker seg tilbake over tid. I studiet fra Imperial ser man at nesten to tredjedeler av deltakerne var depresjonsfrie etter to behandlinger (én lav- og én høydose). Etter tre måneder var under halvparten depresjonsfrie, og man ser ved langsiktig oppfølging (6-12 måneder) at prosenten går sakte nedover og at depresjonen kommer tilbake for de fleste. Dette er fortsatt gode resultater sammenlignet med andre medisiner/behandlingsformer og når man tar i betraktning at deltakerne i studiet i gjennomsnitt har vært diagnostisert med klinisk depresjon i 17,8 år. Men det bekrefter også at dette ikke er en kvikkfiks. Og ut i fra forskningen vet vi faktisk ikke hvordan pasienter ville respondert på flere behandlinger over tid.
Så det eneste jeg kan tilby her er erfaringer fra mine klienter og andre psykedeliske terapeuter/retrettarrangører i andre land. Vi ser også at depresjonen returnerer over tid hos nesten alle, men gjerne i en litt annen form. En av mine klienter beskrev fenomenet på en god måte: «Jeg har fremdeles mørke perioder der jeg ligger på sofaen i fosterstilling, men forskjellen er at jeg vet at det ikke er alt og at det vil gå over. Det gjorde jeg ikke før.» Det ser ut til at det kreves flere behandlinger (2-6) i året over flere år for å oppnå markant, langvarig effekt for flertallet. Det er kanskje ikke så rart det tar tid å lære seg å se verden på en annen måte enn det man har gjort hele livet.
MDMA – blir man kurert på tre doser?
MDMA for post-traumatisk stresslidelse (PTSD) har dokumentert bedre langtidseffekt enn psilocybin har for depresjon, men disse studiene skiller seg også en god del. MDMA-studiene involverer tre høydose-behandlinger over tre måneder med tilhørende 36 timer psykoterapi. Det betyr at deltakerne får flere timer terapi i uka over en lang periode i tillegg til behandlingsdagene med MDMA. Dette er både et mer intensivt og kostbart behandlingsløp enn man vanligvis går gjennom, og det er en veldig stor del av behandlingen. I noen tilfeller kan også PTSD være en enklere «nøtt å knekke», rett og slett fordi det kan finnes mer konkrete målsetninger. Som å kunne prosessere et spesifikt trauma.
På den ene siden vil jeg si at det inntrykket man får i media er litt sensasjonalistisk, forenklet og overdrevet. På den andre siden ser jeg også et kjempepotensial i bruk av mindre rigide behandlingsprotokoller enn det som benyttes i forskningen i dag. Forskningen begrenses av økonomi, stigma og myndighetenes narkotikaregulering, så forskerne holder seg til så konservative rammer som de kan frem til dette blir godkjente legemidler. Det er også viktig å understreke at hverken MDMA eller psilocybin er nye molekyleri verden, og at dette er stoffer som er brukt som medisin i undergrundsterapi i 50 år, hvorav flere har publisert bøker (f.eks. Leo Zeff, R. Coleman og Anne Other). I undergrundsterapien tilpasser man behandlingen etter klienten. Man jobber seg gjerne gjennom ulike medisiner i faser, noen ganger i også kombinasjon, for å oppnå best mulig resultater over tid. Og så kommer forskningen 10-20 år etter.
NO 
EN 
SV